Jeg kom til å tenke på dette diktet av Inger Hagerup i 4 tiden i natt. Et dikt jeg kan utenat fordi jeg var sykelig forelsket i 15 års alderen. Jeg kjente ham ikke, jeg hadde drømt om ham, og han fikk selvfølgelig aldri vite om det. Eller, hva vet jeg.

To tunger

To tunger har mitt hjerte
To viljer har mitt sinn
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din

Dypt i det røde mørket
fikk livet dobbel form
der kurrer det en due
der hvisler det en orm

To tunger har mitt hjerte
Hør på det likevel
Bli hos meg og gå fra meg
og frels meg fra meg selv

Og her er hva faren min sa da jeg fortalte ham om han jeg trodde jeg elsket, men aldri hadde snakket med, som 15 åring: "Problemet Bobbi, det er nemlig alltid slik; er at du er forelsket i èn, som er forelsket i en annen, som er forelsket i en annen, som er forelsket i en annen. Det er kjærlighetens natur." Og jeg tror ikke han sa det for å skåne meg.