(...)Der var du igjen, i skumringstimen, med blanke, store uforstilte øyne, utemmet, (...)samtidig kontrollert, vaktsom, en fryd å betrakte deg(...), betagende, om enn på avstand, du ser på meg, og jeg undrer hva du egentlig tenker, hva du ser, i dette øyeblikk(et). Du kommer tilbake for så å springe i vei som om fanden var etter deg, eller kanskje du bare viser deg, viser din spenst, din styrke, din uavhengighet, ja, din skjønnhet, men i kveld kom du igjen, listet deg forsiktig nærmere, tydelig var mitt nærvær, det er merkelig den enhet vi har, på en måte fortrolig, kjent og intim, på en annen måte avstand, distanse og fremmedhet, så nær, så fjern

(...)
You love the sun, don’t you?

- Yes, the sun. And the moon and the stars…

And the sea?

- Yes, the sea. Guess I love the sea the most of all, but I’m afraid of it too.

Guess we’re all a little afraid of what we love

(hentet fra en obskur blogg som jeg ikke aner hvordan jeg rotet meg inn i http://autonomotpol.wordpress.com)