I'll Take You There (2003)
For andre gang på rad denne uken løp jeg igår lykkelig nedover Prenzlauer Allè med en ulest Joyce Carol Oates roman under jakken. Det er rart å ha funnet en ny forfatter, jeg tror ikke jeg har vært så begeistret siden jeg oppdaget Don DeLillo (1936 -) for to år siden. Hans subtile, men presise skildringer ble så sterke for meg at jeg ikke holdt ut å lese ham.
Jeg har hittil bare lest to bøker av henne, men erfarer at språket er poetisk, friskt, og samtidig så vanvittig vondt fordi det går rett til kjernen av identiteten, min! Can I live this life? Am I strong enough? Den siste romanen handler om en filosofistudine og den inneholder nydelige sitater av Wittgenstein og Spinoza som jeg ikke kan gjengi etter hverandre her fordi det bare vil virke plumpt.
Det føles som å være forelsket. Amerikansk samtidslitteratur er åpenbart min greie.
----------
Ok, jeg klarer ikke la være:
The limits of my language are
the limits of my world
Wittgenstein
å ja, fint! jeg vil låne!
SvarSlettFølelsen av å lese denne boken er følelsen av at jeg hele tiden vil skrive ned teksten selv for å huske og spare den til senere, men det fungerer ikke for det er "alt". Og jeg leser aldri en bok to ganger.
SvarSlettDerfor siterer og siterer og siterer og siterer jeg igjen:
(...)it was one of the haunting notions of my life, about which I'd tried to write, except not knowing how to seize the notion, the image, the riddle in order to write about it coherently, how we never see ourselves sleeping, we never see ourselves open mouthed, vulnerable as a baby in sleep; in just such a way we never see ourselves, at all; we have no clear idea of ourselves; our mirror reflections reflect only what we wish to see, or can bear to see, or punish ourselves by seeing. Nor can we trust others to see us eighter. For they too see what they wish to see, with their imperfect eyes.(...)